Even Sandvold Roland

Foto: fernashes / flickr.com (Creative Commons)

Det har vært mye oppmerksomhet rundt avhengighet av spill som World of Warcraft de siste månedene. Noen mener vi bør stramme inn reglene for salg av slike spill slik at kun de som man mener er i stand til å ha et sunt forhold til spillet (les:voksne) får kjøpe slike spill, mens andre mener at spilleavhengighet ikke eksisterer. Som tidligere spiller av World of Warcraft i til sammen to år, vil jeg dele mine erfaringer.

Definisjoner og semantikk…

Først er det viktig å slå noen ting veldig hardt fast. Det er fint mulig å ha et sunt forhold til for eksempel World of Warcraft. Langt fra alle som spiller har et problematisk forhold til det, hvilket leder meg til det neste som må slåes fast. Avhengighet måles ikke i antall timer du spiller eller hvor langt du har kommet i spillet. Jeg mener at det er et avhengighetsforhold straks det går utover andre deler av livet ditt (venner, jobb, skole, familie, osv). For noen er dette veldig lite, mens andre kan spille sinnsykt mye og fortsatt ha et normalt og sunt forhold til spillet.

Mitt forhold til WoW

Jeg skal ikke la min WoW-historie bli det viktigste i dette innlegget, men jeg vil allikevel fortelle kort hvordan mitt forhold til WoW utviklet seg. Jeg begynte med å kjøpe spillet av ren nysgjerrighet, og spilte ikke så veldig mye i starten. Men psykologisk er WoW bygget opp helt genialt. Det hele baserer seg på mestringsfølelse og belønning. I starten vil hvert “oppdrag” i spillet være enkelt, og la seg utføre veldig raskt. Belønningene kommer utrolig raskt, men det blir litt vanskeligere, og litt mer tidkrevende hver gang.

Det tok ikke mange månedene før venner og skole ble gradvis nedprioritert. Det ble aldri så ille for meg som for enkelte andre: Jeg mistet ikke kontakten med noen venner permanent, og jeg klarte å komme meg gjennom ungdomsskolen og inn på den linja og skolen jeg ville på videregående.

Foto: Prince Mik / flickr.com (Creative Commons)

For ett år siden bestemte jeg meg for å slutte. Jeg innså både at hvor gøy WoW enn var gikk det utover både skole og venner, og det ville jeg ikke lenger. Når jeg ser tilbake på tiden hvor jeg spilte mest blir jeg mest skremt. Jeg tenkte ikke på meg selv som avhengig og jeg skjønte ikke at dette faktisk gikk utover det virkelige livet mitt.

Avhengighet?

Jeg har omtalt det som avhengighet til nå, men er det egentlig det? Det går an å argumentere for og mot dette, og de fleste argumentene har forsåvidt blitt lagt frem av andre. I følge Wikipedia beskrives det i International Classification of Disease seks kjennetegn ved avhengighet, hvorav minst tre må være oppfylt for at det skal være et avhengighetssyndrom:

1. Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.
2. Problemer med å kontrollere inntaket av substansen, i forhold til å starte, avslutte, og mengden som inntas.
3. Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinensyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.
4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.
5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.
6. Adferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

Foto: vectorlyme / flickr.com (Creative Commons)

Hvis vi ser på dette i forhold til de som spiller f.eks. WoW mer enn gjennomsnittlig, ser ihvertfall jeg flere punkter som jeg kjenner meg igjen i.

Det er ikke særlig kontroversielt av meg å hevde at punkt 1 er oppfylt for de fleste som spiller mer enn gjennomsnittlig. Det var ihvertfall helt klart tilfelle for meg. Det blir så gøy å spille fordi mestringsfølelsen er så lett å oppnå, og jo mer du spiller, jo bedre blir du. Punkt 2 likeså, jeg hadde vanskeligheter med å begrense hvor lenge jeg spilte. Dette er ikke noe ukjent symptom for de som spiller WoW mye.

På en måte blir WoW bedre enn det virkelige liv, fordi det er så lett å mestre. Det går utover forhold og aktiviteter i det virkelige liv, og dermed har det oppfylt både punkt 5 og 6. Fire av seks punkter er oppfylt, og resultatet er et klinisk avhengighetssyndrom.

Dette er veldig en veldig forenklet og kortfattet analyse av hvordan et avhengighetsforhold til WoW kan utarte seg, men jeg tror at de som har kjennskap til både spill og spillere vil se at det desverre er alt for mange som har et slikt forhold til WoW og andre spill.

En slags konklusjon

Mitt syn på WoW i dag er at det har mange likhetstrekk med alkohol. Det er fullt mulig å ha et sunt forhold til alkohol, men ikke alle klarer å opprettholde et slikt forhold. Vi har et støttenettverk for alkoholikere her i Norge som jeg har inntrykk av at er rimelig solid.Det er på tide at politikere innser at det trengs et sterkere støttenettverk for spillere som får et usunt forhold til spillet. Det trengs tydelige informasjonskampanjer fra offentlig hold om at avhengighetsforhold til slike spill er en veldig virkelig fare.

Og, ikke minst, det er på tide for spillere å innse at selv om du kanskje har et sunt forhold til spillet, betyr ikke det at alle andre klarer å ha det. Å kaste bort to år slik jeg gjorde er ikke noe jeg ønsker mot noen andre. Mitt ønske er at vi kan akseptere avhengighet som et problem, og starte en konstruktiv debatt om løsninger.

Mer lesning

- Tull at folk blir avhengige av spill (Dagbladet 11. des 08)
15-åring kollapset av “World of Warcraft” (Dagbladet 17. nov 08)
Unge nekter for problem med onlinespill (Dagbladet 6. nov 08)
Video Game Addiction (Wikipedia, engelsk)
World of Warcraft (Wikipedia, engelsk)

Ingen relaterte innlegg ble funnet.