En konservativ bransje
Hva er kriminalitet? Vi lever i en alder hvor alt (med unntak av mat og sunn fornuft) er bare et par tastetrykk unna. Vi har en underholdningsbransje som nekter å tilpasse seg denne alderen, og det skal du som forbruker straffes for.
For 15 år siden var det helt greit at vi måtte dra til platebutikken for å skaffe musikken vi likte. Hvor ellers skulle vi fått den fra? Prisene skal jeg ikke angripe riktig enda. Men i dag, hvor et overveldende flertall av befolkningen har tilgang på internett, forventes det fortsatt at vi skal bruke mye tid, og alt for mye penger for å anskaffe musikk og film. Og denne underholdningen er pakket inn i tjukk plast-embalasje som er produsert et eller annet sted langt unna. Ikke akkurat ideelt i dagens miljøbevisste verden.
Så, når valget står mellom å
a) Bruke (ofte) 1-2 timer og 200 kroner for å skaffe en cd
b) Kjøpe musikken på nett, og få problemer med filformater og DRM
c) Laste ned musikken gratis via f.eks. The Pirate Bay
Er det merkelig at så mange velger å laste ned musikken sin gratis via The Pirate Bay e.l.? Her får du den musikken du vil ha i løpet av minutter, i høy kvalitet, uten rettighetsbeskyttelse, og uten å betale en krone!
Jeg ser på det slik: Problemet oppstod ikke når fildelingen kom, problemet oppstod når underholdningsbransjen nektet å tilpasse seg utviklingen.
Jeg har ikke råd til å bruke 200 kroner for en time med musikk. Jeg kan til nød gå med på 80 kroner for en plate på iTunes, dersom det er god kvalitet og en ukommersiell artist som jeg vet taper på at jeg ikke kjøper musikken til vedkommende. Artister kan ikke, og bør ikke, satse på platesalg for å overleve. De fleste har skjønt at pengene ligger i konserter og salg av merchandise (klær, plakater, buttons, osv). Plater er i økende grad bare en måte for artistene å spre navnet sitt og musikken sin. Selvfølgelig skal artistene få betalt, men jeg har null sympati for at superkommersielle aktører tjener 10 millioner mindre i året grunnet synkende platesalg, når en plate koster en kvart dagslønn.
Rettighetsorganisasjonene (og dermed platebransjen) har panikk, fordi de begynner å innse at de er totalt overflødige. Innhold åpnes i økende grad for redigering, og copyright-bølgen er på vei ned. I stedet ser vi at flere og flere slipper verkene sine under en såkalt Creative Commons-lisens, som lar andre bruke verket ditt uten avgifter og byråkratiherk. Vi trenger ingen organisasjoner for å passe på artistenes rettigheter, for artistene trenger dem ikke. I stedet for å sloss med 70% av unge mennesker i den vestlige verden, er det mye enklere å slippe verkene sine fritt for ukommersiell bruk. Det er ting som ikke kan lastes ned. Den ekte konsertopplevelsen, et signert boxset med artistens beste låter, eller en kul tskjorte med artistens logo.
Det er umulig å stoppe fildeling. Ingen land har rettskapasitet til å saksøke alle som driver med det. Lag en sperre for fildelingstrafikk, så kommer en bakvei noen timer senere. Invester millioner i en holdningskampanje, så… vil den ikke ha noen positiv effekt. Piracy Kills Music-kampanjen var bare patetisk, noe hva NRKBeta forteller mye bedre enn meg. Hvorfor kan ikke underholdningsbransjen utvikle seg i takt med resten av verden, og tilpasse seg den digitale tidsalder?
Jeg er veldig enig i filosofien til NRKBeta:
The only way to control your content is to be the best provider of it.
Vi må snart begynne å tenke konstruktivt. Det er fint mulig å finne løsninger som funker for alle, med litt godvilje fra begge sider. Det er mulig å finne en løsning der jeg som forbruker får DRM-frie filer i god kvalitet, mens artistene får noe betalt for musikken sin.
Fildeling er et tema som opptar meg veldig, og jeg vil skrive mer om problematikk og alternative løsninger i fremtiden. Jeg føler det blir bedre å dele det opp litt enn å prøve å få med alt i ett innlegg. Dette innlegget er ganske kort og generelt. Mer om fildeling kommer!
Relaterte innlegg:
- Deler – En dokumentar om piratkopiering En film av Christian Werner Skovly og Even Sandvold Roland...






