Foto: dalbera Lisens: CC-by-2.0

Kan sosiale medier brukes som et ledd i internkommunikasjonen til bedrifter? Det var en av problemstillingene jeg ble bedt om å besvare som del av et intervju til fagbladet Kommunikasjon, og jeg fikk så mange tanker at jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om det.

Det viktigste er at de sosiale mediene må tilføre noe nytt. Alltid. Jeg er litt skremt av tenkningen som preger enkelte mennesker og bedrifter, der man ønsker å bruke sosiale medier for sosiale mediers skyld. De må fasilitere noe du ikke har kunnet gjøre tidligere. Og for de fleste bedrifter vil de også kunne gjøre det, men man skal passe seg for hvilken ende av problemstillingen man begynner i.

For de aller, aller fleste mellomstore til store bedrifter kan heller ikke de sosiale mediene erstatte et vanlig intranett. Men å tenke interne sosiale medier som et ledd i internkommunikasjonen kan gi mange spennende muligheter.

Intern blogg

Jeg diskuterte to mulige cases med min kollega Dagfinn Fjelddalen. Vi så for oss hvordan interne avdelingsblogger i et stort selskap som driver med svært ulike ting kan bidra til kryssutveksling av kunnskap og på sikt å gjøre bedriften flatere. Jeg synes det er et spesielt spennende case fordi det er utrolig enkelt å iverksette, og det krever heller ikke store ressurser å drive. Så lenge bloggen kun er intern står bedriften også langt friere i hva de kan skrive om.

Jeg ser gjerne at flere bedrifter skaffer seg offentlige bedriftsblogger der de deler kunnskap med hele omverdenen også, men det er ikke til å komme forbi at de fleste kunnskapsbedrifter og servicebedrifter ikke kan publisere alt av detaljer om kundeprosjekter og forretningshemmeligheter. Her tjener en rent intern blogg en god hensikt.

Kortfattet realtime-feed internt

Det andre caset vi diskuterte var hvordan en servicebedrift kunne bruke en intern Twitter-lignende tjeneste til å kjapt spy ut viktig praktisk informasjon til de ansatte. Tenk deg for eksempel et B2B-reisebyrå som hele tiden har en feed med oppdatert info om hvor de ulike nøkkelpersonene er, hvordan forhandlinger om ulike kontrakter går, og kjappe spørsmål og svar mellom ulike ansatte. I stedet for å oversvømme innboksene til folk kan man ha en egen kanal med kunnskapsutveksling av den enkle sorten og praktisk info.

Jeg tror mange bedrifter vil være tjent med å se hvorvidt de kan bruke en eller annen form for sosiale funksjoner internt. Det finnes veldig, veldig mange muligheter.

Hva tror du om sosiale medier som ledd i internkommunikasjonen? Er det bare tull å tenke sosiale funksjoner i feks intranettet, eller vil det kunne gi gode resultater? Ser du noen andre bruksområder enn de jeg har nevnt her?

Jeg setter stor pris på kommentarer. Alle konstruktive innspill vil bli besvart.

Ingen relaterte innlegg.

Skjermdump fra futurebook.no

Futurebook er Forsvarets forsøk på å ta i bruk de sosiale mediene, men her tror jeg jammen Forsvarets PR-stab er ute og sykler. Kort oppsummert har Forsvaret opprettet profiler på et selveid nettsted kalt Futurebook til 60.000 17-åringer, uten deres samtykke. Disse profilene inneholder fiktiv informasjon om personene for å belyse hvilke muligheter de har i Forsvaret. På profilene finnes falske meldinger og posts lignende de du finner på Facebook, med unektelig hipt og trendy innhold fullt av ungdommelige uttrykk, som denne meldingen:

Noen som skal til Roskilde i år? Hadde vært fett med en camp for oss som faktisk kan sette opp telt

Så mye som jeg ønsker å applaudere at flere deler av staten er på vei ut i de sosiale mediene kan jeg ikke se noe godt i Forsvarets kampanje. Her har man rett og slett gått skikkelig på trynet, og det er for meg tydelig at Forsvaret har benyttet seg av PR-rådgivning som er lite oppdatert på hva de sosiale mediene handler om og hvordan de kan utnyttes til å spre et budskap. Man kan slakte Futurebook opp og ned, men jeg har lyst til å kort belyse tre punkter i grunnmuren til kampanjen der jeg mener at tenkningen er helt feil.

Jeg mener at to av de viktigste suksessfaktorene for å få noe til å lykkes i de sosiale mediene er autonomi og overordnet hensikt.

Med autonomi mener jeg at brukerne skal føle at de selv tar beslutningen om å registrere seg på et nettsted eller bli tilhenger av en side på facebook, for eksempel. Det betyr ikke at man ikke skal drive markedsføring med nettopp slike hensikter, men den bør foregå som føringer mot målene, og ikke press eller tvang. På Futurebook har 60.000 ungdommer blitt registrert mot sin vilje. Tenk deg hvor mye bedre dette prosjektet hadde vært dersom ungdommene selv fikk vite om nettstedet og fikk muligheten til å koble seg til for å finne ut om mulighetene i Forsvaret på en ny måte!

Jeg sier ikke dermed at det på noen måte hadde vært en god kampanje, men å la brukerne velge selv ville vært en langt bedre løsning.

Når det gjelder overordnet hensikt handler det om å la brukerne føle at ved å benytte seg av en tjeneste eller registrere seg noe sted så bidrar de til noe godt i fremtiden. Enten de tjener opp rabattpoeng til en nettbutikk eller de redder fattige barn i Afrika så er det helt essensielt å føle at man får noe konstruktivt ut av å utføre den handlingen skaperne ønsker. Her synes jeg Futurebook kommer til kort. En masse fiktivt innhold preseneteres på en side man aldri har bedt om å bli medlem av, og da forsvinner nok det lille som var av hensikt i forvirringen.

Så bør det selvfølgelig påpekes at det er en helt utrolig lite fornuftig bruk av midler å lage en helt ny plattform som en såkalt Facebook-kopi når Facebook allerede finnes. Det er tonnevis av gode gratistjenester der ute som kunne blitt brukt i denne kampanjen, eller i det minste tilpasset til den. Om kampanjen hadde foregått på Facebook f.eks. hadde det også vært utrolig mye enklere å få med ungdommen på laget. Thomas Moen oppsummerer dette på en svært godt måte.

Til slutt vil jeg ønske Forsvaret bedre lykke neste gang. Dette er ikke riktig måte for å engasjere ungdommen i en positiv retning for deres del.

Hva synes du om Futurebook-kampanjen?

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Kevin Bongart / flickr.com (CC-by-nc-2.0)

Det pågår i disse dager en rettsak mot Telenor i Asker og Bærum tingrett (VG, Dagbladet). Bak søksmålet står platebransjen med IFPI og TONO i spissen, og sensur av internett er målet. Nærmere bestemt ønsker de at Telenor skal sperre tilgangen til The Pirate Bay.

Paralellen til den omfattende overvåkningen og sensuren av nettet i Kina blir dermed fort nærliggende. For hvor skal grensen gå? Samtlige søkemotorer, Google inkludert, kan brukes til å søke opp ulovlig innhold. Det finnes tonnevis av såkalt ulovlig materiale på YouTube.

Telenor argumenterer, fornuftig nok, med at du ikke kan saksøke en stigeprodusent dersom stigene blir brukt til innbrudd. Det er i og for seg riktig, men jeg tror ikke noen av partene ser det større bildet.

Dette vil bli resultatet dersom platebransjen får gjennomslag for sensurønsket sitt:

1. Telenor vil anke saken igjen og igjen.
2. Forbrukerne vil bli enda sintere på platebransjen.
3. De sinte forbrukerne vil finne måter å omgå sensuren (Hint: Bruk OpenDNS)
4. De sinte forbrukerne vil laste ned mer ulovlig på pur f.
5. De sinte forbrukerne bytter ISP.

Sluttresultatet blir dermed at både Telenor og platebransjen vil ende opp som tapere. Når man forsøkte å sensurere The Pirate Bay i Italia ble trafikken til siden mangedoblet på kort tid. Og når danske Tele 2 måtte blokkere The Pirate Bay gikk det ikke lang tid før brukerne hadde funnet enkle metoder for å omgå sperren.

Men platebransjen vil ikke lære. Platebransjen står i spissen for en selverklært frelserbevegelse hvis mål er å oppdra internett. Det platebransjen ikke innser er at de selv er i ferd med å bli oppdratt av internett.

Jeg lurer på om PR-rådgiverne var de første til å gå når platebransjens nedgangstider begynte, eller om de aldri har hatt noen. Det er ihvertfall smertelig tydelig at platebransjen selv ikke innser hvordan dette søksmålet fremstår utad.

Enkelte elementer i platebransjen skulle nok helst sett at vi kvittet oss med internett, minnepinner og eksterne disker. De hadde hoppet i taket av glede dersom restriktive kopisperrer ble innført på alt av digitalt innhold, og toppen av all lykke hadde vært om de fikk overvåke nettrafikken i Norge og saksøke alle som skrev mer enn de 5 første bokstavene til The Pirate Bays adresse.

Så kunne vi gått tilbake til det gode gamle CD-formatet og grovt overpriset kultur solgt på miljøfiendtlige fysiske medier. Akk, de gamle dager.

Er et land med tilfeldig sensur et land du vil leve i? Veien til Kina, eller til mangel på ytringsfrihet, er ikke lang å gå dersom det settes presedens for å sperre sider som ved en hinsides fjern lovtolkning kan oppfattes som ulovlig. Stigeanalogien til Telenor er svært passende.

Sensur av en side som i verste fall er økonomisk nøytral for platebransjen er en trist krampereaksjon med alvorlige konsekvenser for den jevne nordmann.

Jeg håper Asker og Bærum tingrett tar til fornuften, og ønsker Telenor lykke til i både denne saken og ankesakene som vil følge, uavhengig av hvem som vinner frem. Sensur av en side som The Pirate Bay er galt, og det vil være en handling med kraftige ringvirkninger for både Telenor og The Pirate Bay.

In communist Norway you don’t browse the web, the web browses you.

Relaterte innlegg:

1. Maktmisbruk, og hvordan unngå sensur
2. Destruktiv konkuranse
3. Piratsirkuset ruller videre

Etter at Mats Staugaard og Arne Fismen omtale spillet Braid i deres nye podcast ping, tok det ikke lang tid før jeg lastet ned spillet for å prøve det. Og jeg er helt forelsket.

Braid er et plattformspill som har kræsja ganske brutalt med et puslespill. Du kan ikke dø eller “tape”, og spillet kan løses ganske ikke-lineært. Du er med andre ord ikke avhengig av å måtte løse alt på ett nivå for å kunne begynne på det neste.

www.youtube.com/watch?v=uqtSKkyJgFM

Visuelt er spillet helt nydelig, med nærmest maleriaktig grafikk. Musikken er elegant og passende. Storylinjen er velskrevet. Flere av utfordringene i spillet er skikkelige utfordringer der du faktisk vil slite litt.

Braid er et indie-utviklet spill, og koster bare 75 kroner for fullversjonslisens via nettbutikken PlayGreenhouse. Se traileren, last ned demoen og kjøp spillet hvis du liker det. Jeg kan ikke annet enn å anbefale det varmt.

Les mer om Braid på spillets hjemmeside, eller last ned demo fra PlayGreenhouse.

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Brajeshwar / flickr.com (CC-by-nc-sa-2.0)

Twitter har vokst enormt de siste månedene her i Norge, og har gått fra å være en ukjent tjeneste til å være nærmest et etablert begrep. Det er kjempebra.

Desverre vet ikke alle, enten de er nye på Twitter eller godt kjent, hvordan de skal bruke tjenesten optimalt for seg selv og andre. En av de tingene som alt for få kjenner til er reply-knappen, og hvorfor den bør brukes.

Når du skal svare på en tweet velger mange å skrive @brukernavn rett inn, i stedet for å trykke på svar-knappen i klienten din. Det skjønner jeg godt, ofte oppleves det som raskere.

Bruker du ikke reply-knappen ødelegger du muligheten for å la andre delta i samtalen du engasjerer deg i. Uten den ser jeg nemlig ikke hvilken tweet du svarer på. Hvis du derimot bruker reply-knappen ser jeg alle tweetene som leder opp til det du skriver, og kan få god oversikt i samtaletråden som ledet frem til det dere snakker om nå.

Derfor, en oppfordring til alle som er på Twitter;
bruk reply-knappen!

Har du noen Twitter-tips som få kjenner til?

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Andy Ciordia / flickr.com (CC-by-nc-2.0)

Getting Things Done-kulturen er i vinden som aldri før, og det spretter opp nye oppgavebehandlingsprogrammer til et utall plattformer hele tiden. På Mac og iPhone bruker svært mange Things, et program fra Cultured Code. Jeg brukte Things selv i lengre tid (helt siden tidlig beta), men synes ikke det strakk til. Derfor er jeg nå tilbake til OmniFocus, en kraftig løsning fra The Omni Group. Jeg har fått mange spørsmål om løsningen etter å ha skrevet om den på Twitter ved flere anledninger, og tenkte jeg skulle dele litt erfaringer etter å ha brukt OmniFocus i to måneder.

Hvem er OmniFocus egnet for?

Jeg mener at OmniFocus er en løsning som egner seg godt for de som kjenner det grunnleggende i David Allens Getting Things Done-metode, og som synes at f.eks. Things eller The Hit List ikke er fleksibelt nok å jobbe med.

Hva gjør OmniFocus kraftigere?

Det første som fikk meg til å begynne å bruke OmniFocus igjen er veldig enkelt: Oppgaver kan tilhøre både prosjekter og kontekster samtidig. Dermed kan du finne oppgaver etter hvilken kontekst du er i, eller hvilket prosjekt du vil jobbe med (eller begge deler). I Things ville dette blitt gjort med tags, men jeg synes ikke det fungerte godt nok.

Under er flere av tingene som fikk meg til å bruke OmniFocus.

Logisk funksjonalitet, fleksibilitet

Jeg har ofte kalt OmniFocus for en “fleksibel” løsning på Twitter, og da har flere spurt hva det egentlig er som gjør den mer fleksibel. Det gjør de selvfølgelig med rette, ordet fleksibel har blitt misbrukt mang en gang i salgssammenheng.

Helt konkret, det som gjør OmniFocus fleksibel er at den er veldig logisk lagt opp. Du kan for eksempel trekke en oppgave ut i sidebaren for å gjøre den til et prosjekt, og omvendt. Utrolig mye kan gjøres med drag-n-drop, men samtidig kan hele programmet styres med tastatursnarveier. Hvis du tror du burde kunne gjøre noe på en bestemt måte er sannsynligheten stor for at du kan det. OmniFocus har i overkant mange features, men dette gjør den veldig kraftig. Med litt fikling og litt kikking på videoer vil du kunne sette opp OmniFocus på en måte som passer deg og dine systemer.

Pent og enkelt grensesnitt

Grensesnittet i OmniFocus er pent og enkelt. Det er lett å forstå hvor du finner funksjonene selv om du ikke er godt kjent med programmet. Rent visuelt er det ikke noe rot eller støy. Det er kompakt og plass til alt fra 2 til 2000 oppgaver. Enkel fargekoding brukes for å vise statusen til prosjekter og enkeltoppgaver, og det er mulig å konfigurere det meste av det visuelle i programmet, hvis du for eksempel ønsker egen fargekoding av oppgavene eller en annen bakgrunnsfarge enn hvit.

Mulighet for å lagre visninger

Dette er en av de kuleste mulighetene i OmniFocus, og en av de jeg ikke har begynt å utforske grundig enda. Enkelt forklart: la oss si at du ofte gjør søk etter noe bestemt eller ofte viser flere kontekster samtidig i OmniFocus. Da kan du lagre disse i OmniFocus (kalt perspektiver i programmet), og tilogmed legge de til i menylinjen med egne ikoner for enkel tilgang. For eksempel kan du ha en egen knapp i menylinjen for oppgaver som tar mindre enn 10 minutter, eller alle jobbrelaterte oppgaver. Konfigurering på et slikt nivå vitner om grundig research og solid utvikling rettet mot brukervennlighet og fleksibilitet.

Startdato, deadline og tidsestimat

Du kan spesifisere både en deadline og en startdato for prosjekter og oppgaver. Dermed kan jeg spesifisere at jeg ikke vil begynne med et prosjekt før om en uke. Prosjektet blir da merket i grått og får et eget ikon i sidebaren, slik at det er tydelig hva jeg kan og ikke kan jobbe med. Startdato er en utrolig kraftig feature som er veldig undervurdert. Du kan også spesifisere klokkeslett oppgaven skal begynne og klokkeslett oppgavens skal være ferdig på.

Dessuten er tidsestimat godt integrert i OmniFocus. Ved å skru på en enkelt kolonne i visningsmenyen kan jeg veldig raskt og enkelt skrive omtrent hvor lang tid jeg tror at oppgaven eller prosjektet vil ta. Slik kan jeg velge oppgaver etter hvor god tid jeg har, eller hvor mye energi jeg har. Selv utnytter jeg dette best når jeg er sliten og ikke vil gjøre noe større greier. Da kan jeg plukke i oppgaver som tar mindre enn 10 minutter, for eksempel.

Flere prosjekttyper

I OmniFocus har du flere valgmuligheter i forhold til hva slags prosjekt du ønsker å lage. Du kan sette den til å være et vanlig, generisk prosjekt som skal inneholde oppgaver som leder til et mål, eller du kan lage såkalte single-action lists (også kjent som bucket lists). Sistnevnte er en måte å gruppere oppgaver som ikke har noe felles mål, men som allikevel er relatert på et eller annet vis. Jeg har for eksempel en bucket list til husoppgaver (rydding, klesvask osv) og en bucket list til kortere saker jeg skriver for mac1 og ipod1. Bucket lists er også godt egnet til ønskelister, kanskje-lister og handlelister.

Du kan også bestemme hvorvidt oppgavene i prosjektet ditt skal utføres i rekkefølgen de står i (med andre ord, om den første oppgaven må utføres før du kan begynne på den neste) eller om oppgavene kan utføres parallelt, altså i hvilken som helst rekkefølge.

Nesting av oppgaver

OmniFocus støtter gruppering av oppgaver. Du kan for eksempel ha overordnet oppgave “Rydd stua” og ha underoppgavene “Vask gulvet” og “Rydd bokhylla”. Dette er en av de tingene jeg savnet mest i Things. Jeg jobber veldig ofte med prosjekter der det er hensiktsmessig å gruppere oppgavene, og hvor det fort blir rot hvis jeg bare kan lage en lineær liste med likeverdige oppgaver.

Innebygd review-funksjonalitet

En viktig del av GTD-systemet er reviewing, altså å regelmessig (feks en gang i uka) se gjennom prosjektene dine og legge til, endre eller slette for at alt skal være optimalt til du skal jobbe med det. OmniFocus har støtte for dette innbygget, og du kan selv konfigurere hvor ofte du vil se gjennom prosjektene dine. Når du ønsker å gjøre dette velger du simpelthen “Review” i menybaren, gjør de endringene som trengs i ett etter ett prosjekt, og velger “Mark as reviewed” på hvert prosjekt når du er ferdig. Enklere blir det ikke.

Hva gjør iPhone-versjonen av OmniFocus kraftigere?

iPhone-versjonen av OmniFocus har det aller meste desktop-versjonen har. Du kan lage, organisere og slette oppgaver, prosjekter og kontekster. Det er raskt og enkelt å lage prosjekter og oppgaver, og spesifisere feks. startdato, deadline og kontekst. Det eneste jeg savner i iPhone-versjonen er mulighet til å sette tidsestimat.

Det viktigste argumentet for OmniFocus på iPhone versus for eksempel Things er at OmniFocus synces via MobileMe (eller en WebDAV-server). Det betyr at du ikke trenger å være på samme trådløsnett, eller at Mac’en din trenger å være påslått. Det synes jeg er helt genialt. Denne sync-metoden gjør det mye lettere å jobbe uansett hvor du er, og du trenger ikke å tenke på å synkronisere oppgavelistene før du stikker ut eller i det du kommer hjem. Har du flere Mac’er kan du legge inn OmniFocus på alle sammen og holde dem synkronisert.

Hva koster OmniFocus?

OmniFocus er desverre en litt dyrere løsning enn for eksempel Things. Med dagens dollarkurs koster OmniFocus til Mac 510 kroner, og OmniFocus til iPhone koster 109 kroner. Jeg vil allikevel anbefale løsningen varmt, og spesielt dersom du føler at Things ikke er kraftig og fleksibelt nok til at du føler deg organisert. For meg er det ikke tvil om at det var verdt hver eneste krone.

Direktelink for å kjøpe OmniFocus til Mac og OmniFocus til iPhone (app store)

Dette var en oppsummering av noen av tingene jeg mener at gjør OmniFocus til den beste oppgaveløsningen på markedet i dag. Hvis du har flere spørsmål om programmet eller hvordan jeg bruker det er du hjertelig velkommen til å bruke kommentarfeltet under, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare.

Hva slags system, om noe, bruker du for å organisere oppgaver og prosjekter?

Relaterte innlegg:

1. Yr.no-app til iPhone
2. Trafikanten på iPhone

Foto: furiousgeorge81 / flickr.com (CC-by-nc-nd-2.0)

For få dager siden slo det meg at når jeg om en måneds tid er ferdig på videregående, vil jeg i løpet av 3 år ha produsert store mengder oppgaver, tekster, essays, notater og refleksjonsnotater. Disse notatene vil ligge og råtne på datamaskinen min i alle evigheter. Hvorfor skal det bli med det, egentlig?

Ideen min er som følger: Hvorfor ikke publisere alt av gode oppgaver og tekster? Det kommer et utall generasjoner etter meg som skal gjennom videregående, og som vil være tjent med å ha tilgang på mer materiale, mitt inkludert. Derfor er jeg nå godt igang med å laste opp alt som er av gode oppgaver (hovedsaklig karakter 5 eller bedre) på tjenesten Scribd. Alt vil bli lisensiert under Creative Commons i en eller annen variant, avhengig av hvorvidt jeg har skrevet alt selv og hva slags materiale som blir brukt i oppgaven. Du finner dokumentene mine her.

Fordelen med Scribd er at de tilbyr gratis hosting av tilnærmet ubegrensede mengder dokumenter. Du kan selv spesifisere hva slags lisens du ønsker (Creative Commons, Public Domain eller god gammeldags Copyright). De har en skikkelig flash-basert dokumentvisningsapp, og dokumentene dine blir indeksert av alle mulige søkemotorer.

Jeg er ikke bekymret for plagiering. Creative Commons-lisensene er tydelige, du må oppgi meg som kilde med skikkelig kreditering. Og de aller, aller fleste skoler har i dag plagieringssystemer som ville oppdaget ren avskrift umiddelbart.

Og min oppfordring til deg: Del!

Du som har gått på videregående, høyskole eller universitet i løpet av de siste årene har garantert oppgaver og notater du er godt fornøyd med, lagret digitalt. Gjør det tilgjengelig, slik at andre kan få inspirasjon og hjelp til sine oppgaver.  Bruk Scribd (gratis) eller en helt annen tjeneste.

Ingen relaterte innlegg.

Deler – Fremtiden etter piratene from Even Sandvold Roland on Vimeo.

“Deler – Fremtiden etter piratene” er en kort dokumentar om ulovlig fildeling og hvordan fremtiden ser ut for underholdningsbransjen. Vi har intervjuet en heilnorsk trio med meninger vi mener er viktige:

• Martin Bekkelund (Friprogsenteret)
• Eirik Solheim (NRKbeta)
• Gisle Hannemyr (Universitetet i Oslo)

Hva synes du?

Vi vil gjerne ha feedback og kommentarer fra alle som tar seg tid til å se hele dokumentaren. Du kan bruke kommentarfeltet under. Vi skal svare på så mye som mulig av det som kommer inn.

Nedlastning i høy kvalitet

Deler er nå tilgjengelig i høy kvalitet, både via torrent og vanlig http-nedlastning. Direktelink til filmfilen via http er her. Høyreklikk og velg “Lagre lenke som” for å laste ned filmen til disk.

Torrent-filen til filmen finner du her.

Tusen takk til Mats Staugaard og i1 som gir oss lynrask hosting via både http og bittorrent!

Enda mer kommer

Vi håper å få tekstet filmen både på norsk og engelsk, og publisert på store bittorrent-trackere som The Pirate Bay og Mininova.

Lisens

Denne filmen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0 Norge-lisens. All bruk av filmen må følge lisensen. For mer informasjon kan du gå hit. Ta kontakt dersom du har rettighetsspørsmål eller ønsker å bruke filmen utenom lisensens vilkår.

Etter flere forespørsler har vi valgt å endre lisens, og det er nå mulig å bruke filmen i kommersiell sammenheng, så lenge du krediterer oss skikkelig, lenker tilbake hit om mulig, og deler filmen med samme lisens, slik Creative Commons-lisensen spesifiserer. Dersom du tjener penger på å bruke filmen vår håper vi at du vil vurdere å donere noen kroner til Redd Barna, Bellona, Greenpeace, eller en helt annen veledig organisasjon.

Musikk

Musikken i filmen er laget av den fantastiske kanadiske gruppen WhiteRoom. De har valgt å gi ut sitt første album med en Creative Commons-lisens. Vi håper du vil ta deg tid til å stikke innom nettstedet deres.

Hvis du vil laste ned albumet i sin helhet helt gratis, kan du gjøre det her.

Grafikk

Grafikken i filmen er fra et åpent bibliotek kalt Picol. Sjekk det ut, det kan brukes og modifiseres helt fritt. Sterkt anbefalt. Takk til Eirik Solheim som tipset oss om Picol.

Litt teknisk info

Alle intervjuene er skutt med 2x Sony PD150-kameraer. Lyden fra intervjuene er spilt inn med mygger fra AKG (husker desverre ikke modellnr). Filmen er klippet i Final Cut Pro 6, og motion graphics er lagd i Adobe After Effects CS4.

Relaterte innlegg:

1. Deler – Fremtiden etter piratene

Foto: Moo-master / flickr.com (Creative Commons)

Hva kan underholdningsbransjen gjøre for å motvirke ulovlig fildeling? Som motvekt til søksmål og mislykkede holdningskampanjer jobber jeg og Christian Skovly for tiden med en kort dokumentar om fildeling og mulige løsninger for fremtiden. Dette er vårt avsluttende prosjektet på media-linjen på Nesbru videregående skole, og vi skal selvfølgelig legge sjela vår i den. Den foreløpige arbeidstittelen er “Deler”, men det kan forandre seg.

Vi har nettopp lagt to travle uker bak oss, der vi har intervjuet en trio med meninger og ideer vi mener er essensielle for filmen vår:

• Martin Bekkelund (Friprogsenteret)
• Eirik Solheim (NRKbeta)
• Gisle Hannemyr (Universitetet i Oslo)

Totalt 11 dv-taper med til sammen 3 timer råmateriale fra intervjuene skal nå komprimeres ned til en 15 minutter lang dokumentar, sammen med motion graphics og fortellerstemme fra Christian.

Jeg har ikke lyst til å legge ut alt for mye om filmen utover det som er sagt fordi vi ikke ønsker å binde oss så veldig mye innholdsmessig enda, i og med at vi har 3 timer med fantastisk råmateriale fra tre veldig kloke hoder. Men det som kan avsløres med stor stolthet er at hele filmen og renklippet råmateriale vil bli publisert på nett med en Creative Commons lisens av typen ukommersiell bruk med navngivelse. Det betyr at du står helt fritt til å spre filmen videre, og bruke den (eller råmaterialet) til ditt eget prosjekt, så lenge du krediterer meg og Christian, samt intervjuobjekt(ene) hvis du bruker intervjumateriale.

Filmen har deadline den 24. april, og vi regner med å ha den ute her på snever.net senest den 26. april. Det kommer sikkert noen smakebiter før den tid også. Gled dere, det gjør vi.

Relaterte innlegg:

1. Deler – En dokumentar om piratkopiering

Foto: samu.zamu / flickr.com (CC-by-nc-sa-2.0)

Er fri konkurranse greit når det går utover kundene? For omtrent to måneder siden fikk vi Telenor på døra med et ganske rimelig tilbud om internett via fiber. Telenor ville gi oss en solid rabatt på de vanlige fiber-prisene fordi nettet i området vårt er ekstremt ustabilt og tregt, og det har vært mye problemer med det opp gjennom årene. Vi takket ja til Telenors tilbud. Selvfølgelig ville vi ha raskere og mer stabilt internett til en ganske rimelig pris. Telenor fortalte oss at de skulle bestemme seg for hvorvidt det ble fiberutbygging så snart de så oppslutningen i området.

Men nå har Get kommet på banen. De har et enda billigere fibertilbud enn Telenor, og dyktige selgere som går dør-til-dør i området. De fleste tenker “Fett nok” og bytter fra Telenors tilbud til Gets, ettersom avtalen med Telenor ikke er bindende. Da får vi et problem. Det har seg nemlig slik at vi er trofaste og svært fornøyde Telenor-kunder, og vi er svært lite lystne på å få noe som helst fra Get, med ryktet de har på seg. Dårlig og treg kundeservice, ustabilt nett og inkassokrav mot kunder som lovlig avbestilte Gets tjenester kan nevnes.

Resultatet av fri konkurranse, og litt stygge triks fra Gets side, er at vi sannsynligvis ikke får fibernett fra Telenor, fordi det er så få som velger Telenor i området her at det umulig kan bli lønnsomt for dem å bygge ut fibernett. Vi kommer ikke til å la oss presse over til Get, da får vi heller leve med ADSL fra Telenor. En slik situasjon er det ingen som er tjent med.

Har du opplevd situasjoner der fri konkurranse har vært negativt?

Relaterte innlegg:

1. In communist Norway