For en ukes tid siden skrev jeg om mine motforestillinger mot å merke nye sjåfører med grønn L de første seks månedene etter at man har fått lappen. Dagen etter svarte sikkerhetsekspert Finn Harald Amundsen fra Vegvesenet og lurte på om jeg ville stikke innom og diskutere med dem.

Jeg er ikke vanskelig å be, og avtalte å møtes i dag tidlig. Debatten om tiltak for å hindre ulykker blant ungdom er greit oppsummert i det tidligere innlegget mitt, så det tar jeg ikke her.

Det jeg derimot vil omtale i varme ordelag er hvordan Vegvesenet er på vei ut i de sosiale mediene. Foreløpig er det bare er eksperiment for å følge med, se hva folk skriver og svare der det er aktuelt. Såvidt jeg forstår det vurderer de å utvide dette prosjektet i tiden som kommer.

De ønsker i all hovedsak å være tilgjengelig for åpen dialog med brukerne sine. Det synes jeg er utrolig bra, og et eksempel til etterfølgelse for andre offentlige organer. Aldri før har der eksistert så gode verktøyer for å komme i dialog med andre, og jeg tror Vegvesenet vil tjene enormt på å være tilstede for å hente inn tilbakemeldinger, utvide kampanjer og ta luften ut av useriøse kritikere.

Det er ikke annet å gjøre enn å ønske Vegvesenet lykke til!

Ingen relaterte innlegg.

Foto: CanadaGood / Lisens: CC-by-nc-nd-2.0

Vegvesenet terper fortsatt på et forslag om at nye sjåfører skal kjøre med en grønn L bakpå bilen i de første 6 månedene etter bestått førerprøve. Dersom de får viljen sin vil dette bli påbudt. La det være sagt først som sist: Vi lever i et land uten folkeskikk og kjørekultur, i all hovedsak. Det er halve grunnen til å møte dette forslaget med skarp motstand.

Jeg bestod førerprøven for litt over to måneder siden, og har dermed vært gjennom hele opplæringssystemet med øvelseskjøring, kjøretimer og alt som ellers følger med. Da har jeg også fått føle på kroppen hvor aggressive enkelte bilister blir så snart de ser en rød L på bilen foran. Denne merkelappen har tydeligvis blitt et stempel som autoriserer Audi-eiere og andre til å ta ekstremt stygge forbikjøringer, ligge knappe meteren bak bilen det gjelder, og ellers bruke både lyd- og lyshorn for å skape mest mulig stress og irritasjon hos en stakkars sjåførelev.

Vil koste menneskeliv

Derfor tror jeg at forslaget i verste fall vil koste menneskeliv. Bilister som fra før av er stressa, sinte eller frustrerte av andre grunner vil se den grønne L-merkelappen og la seg irritere over den minste lille filleting som de ellers ikke ville tenkt over hos umerkede bilister. Deretter blir denne irritasjonen en unnskyldning for å ta stygge forbikjøringer eller stresse den ferske sjåføren med horn og tett kjøring.

Du skal lete svært lenge etter nyutdannede sjåfører som ikke har opplevd stygg kjøring mot seg fordi de øvelseskjørte med rød L bakpå bilen. Dette vil selvfølgelig i enkelte tilfeller ha sammenheng med at øvelseskjøring ofte vil være preget av tabber og usikkerhet, men det er ingen unnskyldning for å være aggressiv mot den som øvelseskjører. Som oftest tror jeg likevel at den aggressive kjøringen er en utrolig skummel måte å få utløp for sinnet sitt. Man ser en rød L og skaper unnskyldninger for å bli sint. Denne typen aggressiv kjøring har jeg og alle de andre jeg har snakket med opplevd helt frem til førerprøven sin, men så snart de fikk lappen og kunne fjerne den røde merkelappen opplevde de svært sjelden slik oppførsel.

En grønn L vil være en utvidelse av denne farlige oppførselen, og vil forårsake både ulykker og svært farlige situasjoner for uerfarne bilførere. Konsekvensen av dette blir at mange vil ha vanskeligheter med å kjøre alene de første månedene fordi de vet at de vil bli møtt med stygg kjøring, men også at forsikringspremiene for nye bilførere vil gå opp.

Skal vi merke alle som kan gjøre farlige ting?

Den andre halvparten av grunnen til at jeg liker forslaget svært dårlig er at jeg mener at folk har i svært høy grad rett til å ferdes anonymt i samfunnet. Jeg støtter merkingen med rød L av bilister som øvelseskjører fordi man er såpass fersk at man kan gjøre veldig uventede ting som å bråstoppe på rare steder eller å kjøre svært sakte, og det bør absolutt andre bilister opplyses om. Når du derimot har fått lappen er det fordi Vegvesenet mener at du har så god forståelse av regler, trafikkbildet og farlige situasjoner at du skal klare å kjøre på en måte som er hensynsfull og trafikksikker. Det er dermed ingenting som tilsier at nye sjåfører bør merkes for omverdenens skyld. Blir forslaget innført kan følgende være naturlige videreføringer:

• Merking av eldre over en viss alder, fordi mange holder lav fart og har dårlig oversikt over trafikkbildet.
• Merking av personer med tidligere tilfeller av alvorlig sykdom, fordi de kan bli alvorlig syke mens de kjører.
• Merking av personer som har vært i fyllearrest eller hatt alkoholproblemer, fordi det kan tenkes at de kjører i fylla.
• Merking av tidligere narkomane, fordi det kan tenkes at de er rusa.
• Merking av personer som har årsinntekt over et bestemt nivå, fordi det kan tenkes at de anser seg selv som viktigere enn andre og kjører deretter.

Listen over er selvfølgelig ironisk ment og ikke på noen måte seriøs.

Rett til å bli behandlet likt

Det er svært mange grupper som kan anses som hindre eller farer i trafikkbildet dersom de riktige forholdene inntreffer. Likevel blir de ikke merket for offentlig beskuelse fordi alle som er skikket til å ha førerkortet og følger trafikkreglene har rett til å bli behandlet på lik måte av omverdenen, det seg være andre bilister eller Politiet. Å stemple nye sjåfører vil skape langt flere problemer enn det vil løse, og derfor håper jeg virkelig at en slik ordning aldri vil tre i kraft her i Norge. Jeg støtter forøvrig de andre forslagene i rapporten som nevnes i artikkelen; å gi ferske sjåfører strengere prikkbelastning og å styrke sjåføropplæringen.

Så, hva kan vi gjøre for å få nye sjåfører til å skjerpe seg? I liket med Vegvesenet sitter jeg ikke med et godt, konkret svar. Det viktigste er å innrømme at dagens system ikke fungerer. Jeg har mange venner som bestod førerprøven på første forsøk men aldri burde hatt lappen, og jeg har svært mange venner som strøk flere ganger på førerprøven men er kjempedyktige og hensynsfulle sjåfører. Et opplæringssystem som klarer å filtrere ut farlige sjåfører må utvikles, og jeg tror at det handler om å se på enkeltmennesker vel så mye som å lære bort risikoforståelse og trafikkregler. Så vil selvfølgelig flere fotobokser, mer politi, mer UP og lignende tiltak også være effektive tiltak, men tilsvarende kostbart. Forslaget om grønn L bør uansett avfeies som et useriøst og billig løsningsforsøk med potensielt farlige konsekvenser.

Det er ingen menneskerett å ha førerkortet. De som ikke vil tilpasse seg reglene (og da mener jeg de som kjører farlig; uten hensyn for eget og andres liv, ikke de som kjører i 10-20 km/t over fartsgrensa på E18) må fjernes fra veiene.

Tror du at merking av nye sjåfører er en god måte å forhindre ulykker?
Hvordan kan vi ellers påvirke ulykkesstatistikken i Norge?
Kom gjerne med kommentarer og innspill i feltet under!

Relaterte innlegg:

1. Du skal ikke være ærlig med Statens Vegvesen

Foto: Andres Rueda /-/ Lisens: CC-by-2.0

Er pengene dine trygge i banken? For en knapp uke siden opplevde jeg å bli frastjålet en betydelig sum penger fra kontoen min, og jeg har lyst til å dele hele historien med dere. Jeg vil begynne med oppsummeringen fordi dette er en så skremmende historie, og jeg tror at mine erfaringer er viktige for mange.

Det viktigste å ta med seg er at dersom du mister bankkortet ditt kan hvem som helst forsyne seg av kontoene dine, helt uavhengig av om du har sperret kortet ditt og om PIN-koden din er trygg. Et autentisk bankkort er en åpen dør til misbruk av dine kontoer og din identitet.

Fattern sa at “Sikkerheten har blitt ofret på tilgjengelighetens alter”, og der tror jeg han traff spikeren på hodet. Bank i butikk-ordningen er livsfarlig fordi den kombinerer usikrede systemer med inkompetente butikkarbeidere.

Historien fra begynnelsen

Jeg var på vei til jobb på valgdagen mandag den 14. september. På en kiosk på Nationaltheatret finner jeg meg noe mat ettersom det kan bli en lang kveld. Da jeg skal betale med bankkortet mitt får jeg beskjed om at betalingen er avvist. Det hjelper lite å bytte mellom chip og magnetstripe eller å sjekke flere ganger at PIN-koden min er riktig inntastet.

Jeg antar at det er noe galt med kioskens betalingsterminal, og stikker over til en minibank like utenfor for å ta ut kontanter. Da får jeg beskjed om at det ikke er noe penger tilgjengelig på konto, og sånn cirka der får jeg hjertet i halsen.

Det første jeg gjør er å sende en SMS til bankens saldotjeneste for å sjekke hva som har skjedd. Da får jeg se at to beløper på henholdsvis 3.500 og 4.500 kroner er reservert, og så definitivt ikke av meg.

Min første reaksjon er å anta at noen har klart å kopiere kortet mitt et eller annet sted mens jeg var i Bergen nylig, så det første jeg gjør er å ringe banken og få alle kort knyttet til kontoen min sperret.

Kundebehandleren hos banken kan fortelle meg at det har blitt gjort to uttak i bank i butikk på Kiwi to forskjellige steder, men at jeg må vente til dagen etter med å finne ut hvor det er gjort og få sendt inn skjema til banken for å starte sak.

Innlegget fortsetter under bildet.

Foto: ibcbulk /-/ Lisens: CC-by-nc-sa-2.0

Heldigvis fikk jeg låne kontanter av en snill kollega på VG-huset, og jeg kommer meg gjennom kvelden. Dagen etter sender jeg inn klageskjema på de to korttransaksjonene til banken, og finner ut at uttakene har blitt gjort i to Kiwi-butikker på henholdsvis Gunnerius i Oslo og Fusdal i Asker.

Noen timer senere blir jeg kontaktet av en saksbehandler fra banken, som ber meg politianmelde saken og få sperret personnummeret mitt for kredittvurdering, slik at svindleren ikke kan ta opp lån eller starte mobilabonnementer i mitt navn. Hun kan også fortelle at på Kiwi-butikken i Asker hadde mannen fått tilsnakk fordi han lignet svært lite på bildet av meg, men likevel hadde den ansatte i butikken latt han ta ut flere tusen kroner.

Hun forteller også at dette ikke er en “skimming”-sak der noen har kopiert bankkortet mitt. Denne mannen har sannsynligvis funnet lommeboken jeg mistet i vinter, og selv om alt av kort er sperret og meldt tapt til banken fikk han altså ta ut totalt 8.000 kroner. Han har heller ikke PIN-koden min.

Det mest sjokkerende er likevel at mannen i teorien kan fortsette å ta ut penger fra de andre kontoene mine, selv om kort og kontoen den er koblet til er sperret, og dette forteller saksbehandleren hos banken meg. Mister du bankkortet ditt har du med andre ord null sikkerhet, med mindre du bytter bank.

Jeg bruker et par timer hos Politiet for å få anmeldt saken, og jeg tar kontakt med de 3 store kredittvurderingsselskapene for å få sperret personnummeret mitt. Dagen etter får jeg beskjed om at mannen nå kjører rundt i taxier med mitt sperrede mastercard, og enda flere skjemaer som må fylles ut følger. Egentlig vil banken ha meg til å levere en ny anmeldelse for dette, men det krangler jeg meg ut av.

I går fikk jeg beskjed fra banken om at saken var ferdigbehandlet og at jeg fikk tilbake alle pengene mine. Det er da noe.

Menneskelig feil, ingen sikkerhet

Jeg vil påstå at det er en menneskelig feil å før eller siden miste en lommebok eller et bankkort. Du kan også bli utsatt for lommetyveri. Skulle dette skje har du overhodet ingen sikkerhet. Sperringssystemene til bankene har ingen funksjon hvis det fortsatt er mulig å ta ut tusenvis av kroner gjennom bank i butikk-ordningen, eller kjøre taxi med et sperret kort.

Jeg synes det er helt sykt at det legges opp til en ordning der ufaglærte butikkmedarbeidere kan være bankfunksjonærer i et tilrettelagt banksystem som hverken krever PIN-kode eller kontroll av status på kortet.

Sikkerheten er utpreget fraværende når en ansatt hos Kiwi klarer å kjefte på denne mannen fordi legitimasjonen overhodet ikke stemmer overens med utseendet hans, og allikevel får mannen ta ut flere tusen kroner.

Innlegget fortsetter under bildet.

Foto: skibler /-/ Lisens: CC-by-nc-sa-2.0

Unødvendig papirmølle

At det så skal bli et så ekstremt virrvarr av skjemaer, anmeldelser og telefonsamtaler gjør ikke saken noe bedre. Det bør være rimelig selvsagt at bruk av sperrede kort for å ta ut tusenvis av kroner er helt klart misbrukstilfelle, og da burde ikke banken min kreve at jeg setter igang prosessen.

For meg er det relativt klart at et sperret kort ikke kan brukes lovlig eller gyldig, og da burde banken ordne dette selv direkte med Politiet og butikkene som har medvirket til misbruket, i stedet for å kreve at alt går via meg. Jeg har kastet bort enorme mengder tid på dette, og må i tillegg bytte bank for å være helt sikker.

Bytt bank, sperr personnummer

Min konklusjon er veldig enkel. Skulle du noensinne miste eller bli frastjålet et bankkort, bytt bank umiddelbart. Det tok et halvt år fra jeg mistet lommeboken min og til misbruket begynte. Uansett hva du gjør av sperring hos din nåværende bank risikerer du at uttak blir gjort fra dine kontoer.

Hvis vi ser bort ifra alt papirarbeidet og all den bortkastede tiden har banken min behandlet saken svært effektivt, og det gikk bare 3 dager fra jeg meldte inn  misbruket til pengene var tilbake på kontoen min. Sånn sett skal de ha ros, men jeg mener at situasjonen aldri burde ha oppstått i utgangspunktet.

Det skremmer meg likevel at alt som heter sikkerhet har blitt ofret i tilgjengelighetens navn. Penger av alle ting burde ha et kraftig sikkerhetssystem knyttet til seg, men slik er det overhodet ikke i dag.

For at systemene skal bli sikre må alle betalingsterminaler gå direkte på nett (altså ikke være offline), slik at det umiddelbart kan sjekkes hvorvidt et kort er sperret.

Men konfliktens kjerne, bank i butikk, må bort. Det er uholdbart at det finnes en løsning som lar ufaglærte ungdommer være bankfunksjonærer, og at systemene som brukes hverken krever PIN-kode, gyldig legitimasjon eller er online. Bankene må gjenoppta rollen sin som en sikkerhetsanstalt og garantist for pengene våre, og det innebærer at svake ledd som bank i butikk må kuttes ut til systemer som er helt sikre kan utvikles.

En ting er sikkert: Pengene er ikke særlig trygge i banken.

Ingen relaterte innlegg.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten så lenge du bruker samme lisens selv og lenker tilbake til oss.

Ingen relaterte innlegg.

Foto: good_day / flickr.com (CC-by-nc-nd-2.0)

Slik den er i dag sliter sidemålsundervisningen både med å engasjere og motivere svært mange elever, og jeg har lyst til å samle noen av tankene mine rundt faget i et blogginnlegg. Merk at jeg flere steder bruker “nynorsk” når jeg snakker om sidemål, fordi sidemål i mitt tilfelle er nynorsk. Det er viktig å understreke at dette ikke er noen storoffensiv mot sidemål (i mitt tilfelle nynorsk), eller noe ønske om å utrydde sidemål fra skolen. Nynorsk er en del av kulturarven vår, og en del som vi selvfølgelig skal opprettholde i årene som kommer. Problemet i dag er at undervisningen i sidemål er forferdelig gammeldags lagt opp, og at den prioriteres over langt, langt viktigere fag.

Faget oppleves som helt håpløst av veldig mange elever. Og med god grunn. Det er basert på gramatikkpugging og innlæring av kompliserte regler for språklig oppbygning. Er det slik vi skal motiveres til å lære sidemål? Jeg er regelrett fascinert av hvordan pugging står i sentrum for sidemålsundervisningen, mens min klasse i år har jobbet med mindre enn 5 tekster på nynorsk, hvorav kanskje en eller to hadde et opplegg knyttet til seg som gjorde det interessant å jobbe med.

Vi lever i 2009, og skoleelevene har læreplanen Kunnskapsløftet. Pugging burde ikke være grunnlaget for et fag nå lenger. I stedet burde faget se på den rike kulturarven vi har av nynorsk litteratur, og hvilken rolle nynorsken har spilt historisk (og da tenker jeg ikke på de ørten språklige reformene vi har lært om). Så, hvordan burde nynorskundervisningen se ut (i mine øyne)?

Forstå, ikke skrive

Det er på tide å flytte fokuset fra å skrive på sidemål til å forstå sidemål. Med mindre du skal jobbe i staten vil du aldri få bruk for å skrive nynorsk, og dersom du mot formodning skulle få lyst til det, er det ikke alt for vanskelig å sette seg inn i med litt godvilje. Det er ingen grunn til å tvinge elever til å lære å skrive nynorsk. Hvis vi skal ha nynorsk for å kunne verdsette den delen av kulturarven som er på nynorsk, skal du servere elevene nynorsk kultur i form av tekster, film og teater, ikke regler for bøyning av substantiv og verb.

Fjern den tredje norskkarakteren

Det er ingen grunn til å skulle ha en egen karakter i sidemål. Gjør sidemålskarakteren til en del av hovedmålskarakteren, og la den telle for eksempel 20-35% i forhold til hovedmål. Den egne sidemålskarakteren bidrar til å sette helt feil fokus på undervisningen, der innfallsvinkelen blir å få best mulig karakter fremfor å faktisk lære om sidemål.

Gjør det historiske aspektet spennende

Den historiske delen av nynorsk vi fikk se på, bestod i å pugge forskjellene mellom de forskjellige nynorskreformene. Her lærte vi forferdelig nyttig og spennende kunnskap (ja, jeg er ironisk) som når de harde konsonantene kom, eller når nynorskfolket begynte å bruke a-endelse i bestemt form. Dette er ingen måte å motivere elever til å lære nynorsk.

En slags konklusjon

Jeg vil konkludere med ett av de beste poengene jeg har lest i denne debatten fra norsklærer Torgeir Skråstad (bruker kallenavnet grønnblyant). I en diskusjon om det automatiske oversettelsesprogrammet NyNo skriver han følgende:

Ivar Aasen ville jo frigjøre bønder og andre bygdefolk fra den tvangstrøya det danske skriftspråket var. Nå er nynorsken blitt ei tvangstrøye som byråkrater (og skoleelever) føler de må frigjøres fra (…).

Jeg synes det oppsummerer hele problemet med sidemålsundervisningen i skolen i dag. Undervisningen er lagt opp slik at det oppleves som tvang og demotiverende, og fokuset på spennende kultur er tilnærmet totalt fraværende. Slik kan det ikke fortsette. Sidemål skal ikke ut av skolen, men undervisningen må fornyes kraftig.

Hva synes du om sidemålsundervisningen?

Ingen relaterte innlegg.

Foto: raysto / flickr.com (CC-by-nc-sa-2.0)

Det er forferdelig leit å se hvor mye egoisme, mangel på respekt for regler og hensyn for andre som har blitt representativt for syklister i Norge. Og det utsagnet kommer fra en aktiv syklist. Jeg var på markatur i dag, og kræsja med en gutt på sykkel. Jeg kom i omtrent 25 km/t gjennom en uoversiktlig sving. Gutten lå på sin venstre side av skogsveien, resten av familien lå på riktig side. Jeg hadde valget mellom å kjøre utfor en bratt skrent, smelle inn i en stein, ploge inn i resten av familien, eller treffe gutten. Valget var desverre klart. Jeg nødbremset for fulle kluter, men det hjelper ikke så veldig på knusktørr skogsvei. Gutten fikk tydeligvis panikk, og klarte ikke å legge seg over eller bremse. Jeg kunne ikke lagt meg over om jeg så hadde villet, da hadde jeg truffet 3 personer i stedet for en.

Det gikk heldigvis eksepsjonelt bra. Vi kolliderte i omtrent 6 kilometer i timen (min fart) fordi jeg fikk vrengt over forhjulet mens jeg bremset. Gutten fikk seg et realt støkk, og det gjorde jammen jeg også. Jeg fortalte han i ganske klare ord hvilken side av veien han skulle kjøre på, men han var for skremt til å svare. Faren kom bort og sa at enhver kjørende skal kunne stoppe på den strekningen man har oversikt over, men jeg minnet han på at det neste leddet i den lovparagrafen er “ovenfor enhver påregnelig hindring”, hvilket en trafikant i motgående kjørebane med total mangel på evne til å bremse eller legge seg over på riktig side så definitivt ikke er, i tillegg til at farten min var så utpreget forsvarlig til forholdene å være. Heldigvis var han ingen arrogant dust, og vi ønsket hverandre en god tur videre. Hele opplevelsen var en kraftig påminnelse om bremselengde for mitt vedkommende, og forhåpentligvis en solid lekse i høyrekjøring for gutten.

Det har blitt ekstremt populært å sykle de siste årene. Kjempebra. Det er flott å se at folk finner seg en aktivitet som de brenner for, og når det atpåtil er et miljøvennlig framkomstmiddel er det bare å applaudere. Problemet er at mange syklister oppfører seg som totalt tilbakestående egoister i trafikken. (Det er selvfølgelig ikke rimelig å forvente at en guttunge kan alt som er av trafikkregler.)

Du er ikke viktigere enn en bil

Mitt første argument er som følger: Selv om du er flinkere enn bilistene rundt deg (du benytter et miljøvennlig fremkomstmiddel, og får trent samtidig) behøver du ikke å forsinke og forhindre alle de andre som ikke sykler. Det har blitt et etablert faktum at de ekte syklistene skal kjøre i veien, uansett hvordan forholdene er. Dette er ren og skjær machokultur. Hvis det er et skikkelig fortau/sykkelvei ved siden av veien, bruk det. Det gjelder spesielt i lengre oppoverbakker og langs veier hvor det er 50-grense eller mer.

Det er krabbefelt i bratte bakker laget til tunge kjøretøy langs trafikkerte veier fordi de er til hinder for trafikkflyten. Har du selv kjørt bil bak en treg lastebil vet du akkurat hvor frustrerende det er, og spesielt om de ikke tar hensyn til trafikken rundt seg. Som syklist er du et langt større hinder langs trafikkert vei enn en treg lastebil, eller en gamling som tråkler avgårde i Golfen fra 1967.

Foto: Julien Henry / flickr.com (CC-by-nc-nd-2.0)

Kombiner farten din og størrelsen din er du en frustrasjon som inspirerer til stygge forbikjøringer og aggresiv kjøring. Jeg forsvarer på ingen måte stygg og ulovlig kjøring, men det er ikke mye du kan forvente hvis du ikke vil følge trafikkreglene. Når syklister i tillegg nekter å ta hensyn ved å ta en kort sving innom busslommer e.l. for å slippe frem biler og få bedre flyt i trafikken, får de ikke så mye sympati. Vegtrafikklovens paragraf 3 sier følgende:

Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Hvis du oppriktig innbiller deg at du ikke er til unødig hinder når du snegler deg oppover en bakke i 15 km/t med 50-grense og et flott fortau/sykkelvei et par meter unna, er du en skikkelig egosentrert dust. Jeg er motstander av personangrep, men her er det ingen annen måte å si det på.

Det skal selvfølgelig understrekes at det er mange unntak. Kjører du i 45 km/t i 50-sonen er du ikke noe stort hinder, og er fortauet fullpakket av barnefamilier som ikke veit å ta hensyn til syklister har du selvfølgelig min forståelse. Er det ikke fortau eller sykkelvei er også svaret utvilsomt klart. Men i de fleste situasjoner hvor jeg ser andre syklister i trafikken er ikke dette eller annen god grunn tilfelle. Hvis du har et så overveldende behov for å være til hinder for andre, foreslår jeg at du heller engasjerer deg politisk og aksjonerer for gode saker på måter som tvinger andre til å bli oppmerksomme. Det eneste du bidrar til ved å unødig bruke veien er å skape livsfarlige situasjoner for deg selv og andre.

Et godt eksempel på farlige situasjoner som syklister ofte skaper er når rundkjøringer og vegkryss skal forseres. Du skaper livsfarlige situasjoner om du kaster deg ut i en rundkjøring og deretter insisterer på å trille i 5 km/t. Jeg har sett flere situasjoner som fort kunne blitt stygge i rundkjøringer hvor biler kommer inn fra E18 og syklister insisterer på å passere avkjøringsfeltet i gangfart. Skal du være en kjørende juridisk sett må du også oppføre deg som en kjørende i praksis. Få opp farten med én gang når du legger deg ut i et trafikkert kryss eller rundkjøring. Passer gjennom vegkryss hurtig slik at trafikken flyter og de som skal krysse din retning ikke må stoppe helt for å vente på deg.

Foto: Salim Virji / flickr.com (CC-by-sa-2.0)

Spiser kake, vil ikke rydde opp

Mitt andre argument er at syklister i dag gjerne vil ha kake, men de nekter å rydde opp etter seg, slik en høflig gjest bør. Syklistene er ekspert på lover og regler som de er tjent med, men kan ingenting om situasjoner der de selv må ta hensyn til andre. Når så du sist at en syklist stoppet foran et fotgjengerfelt for å slippe frem fotgjengere?

Som syklist har du akkurat de samme pliktene som du forventer at bilene rundt deg skal overholde, og spesielt hvis du insisterer på å kjøre i veien. Det betyr at du MÅ stoppe dersom du blir til hinder for bilene som allerede er i rundkjøringen du vil inn i, og du MÅ stoppe dersom fotgjengere vil bruke et fotgjengerfelt. Hadde du kastet deg ut foran en bil i rundkjøring dersom du selv satt i en bil? Hadde du dundret forbi fotgjengere uten å vie dem så mye som et blikk?

Som syklist er du ikke noe viktigere eller bedre enn bilene, både juridisk og i praksis. Hvis du forventer at andre skal ta hensyn til deg og respektere deg som trafikant, må du gjøre akkurat det samme selv. Det er ren og skjær hensynsløs ukultur som bedrives når syklistene bryter alle lover og regler de ikke selv er tjent med og skaper livsfarlige situasjoner for andre.

Falsk trygghet

Hovedargumentet til de som sykler kontinuerlig i veien er at det er tryggere, og da blir jeg forferdelig nysgjerrig på hvem det er tryggere for. Du skaper farlige situasjoner fordi bilister forsøker å komme seg forbi deg på uoversiktlige strekninger, og fordi bilister ikke forventer å møte en trafikant som beveger seg så ekstremt sakte. Trygghetsfølelsen av å sykle på vei er veldig falsk. Å frontkollidere med en bil er langt verre enn å få skrens og velte på fortauet, og det skjønner nok de fleste oppegående mennesker.

Stram inn regelverket, men gjør omgivelsene bedre

Mitt avsluttende argument, og et forslag til løsning, er som følger: Syklistene må bli pålagt langt strengere regler for bruk av bilvei, men forholdende for framkomst på sykkel langs trafikkerte veier må også forbedres drastisk. Det må innføres strengere ordninger for syklister som bryter trafikkregler på farlige måter, for eksempel ved å kaste seg inn i rundkjøringer eller ikke respektere vikeplikt ovenfor fotgjengere i fotgjengerfelt. Jeg synes det er rett og rimelig at syklister skal bøtelegges og straffes på samme måte som bilister ved regelbrudd. Med rett til å bruke bilvei skal det medføres betingelser, og konsekvenser dersom betingelsene ikke opprettholdes. Det bør også innføres klare regler for når det er rimelig å bruke bilvei, og når det ikke er det.

Foto: night86mare / flickr.com (CC-by-nc-sa-2.0)

Samtidig må omgivelsene bedres enormt. Det bør lages egne sykkelfelt langs trafikkerte veier der mange syklister ferdes i dag, fordi machogutta aldri vil begynne å bruke sykkelvei/fortau som vanlige folk, om du så betalte dem for det. Regelen som sier at syklister ikke skal kjøre i mer enn 30 km/t på fortau bør også oppheves, eller økes til 40-45 km/t.

Det er selvfølgelig også viktig å få med seg at langt ifra alle syklister er duster. Det er veldig mange som kjører ordentlig, men de blir ikke lagt merke til av nettopp den grunn. Jeg sykler selv på vei i blant, men da pleier det jammen å være forsvarlig grunn til å gjøre det.

Det viktigste av alt er selvfølgelig at det er kjempebra at så mange har begynt å digge sykling, men det må gjøres endringer på begge sider for å kunne takle den nye trafikksituasjonen på en god måte. Ingen er tjent med dødsulykker og helt unødvendige materielle skader.

Hva synes du om sykkelkulturen i Norge i dag?

Ingen relaterte innlegg.

Deler – Fremtiden etter piratene from Even Sandvold Roland on Vimeo.

“Deler – Fremtiden etter piratene” er en kort dokumentar om ulovlig fildeling og hvordan fremtiden ser ut for underholdningsbransjen. Vi har intervjuet en heilnorsk trio med meninger vi mener er viktige:

• Martin Bekkelund (Friprogsenteret)
• Eirik Solheim (NRKbeta)
• Gisle Hannemyr (Universitetet i Oslo)

Hva synes du?

Vi vil gjerne ha feedback og kommentarer fra alle som tar seg tid til å se hele dokumentaren. Du kan bruke kommentarfeltet under. Vi skal svare på så mye som mulig av det som kommer inn.

Nedlastning i høy kvalitet

Deler er nå tilgjengelig i høy kvalitet, både via torrent og vanlig http-nedlastning. Direktelink til filmfilen via http er her. Høyreklikk og velg “Lagre lenke som” for å laste ned filmen til disk.

Torrent-filen til filmen finner du her.

Tusen takk til Mats Staugaard og i1 som gir oss lynrask hosting via både http og bittorrent!

Enda mer kommer

Vi håper å få tekstet filmen både på norsk og engelsk, og publisert på store bittorrent-trackere som The Pirate Bay og Mininova.

Lisens

Denne filmen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0 Norge-lisens. All bruk av filmen må følge lisensen. For mer informasjon kan du gå hit. Ta kontakt dersom du har rettighetsspørsmål eller ønsker å bruke filmen utenom lisensens vilkår.

Etter flere forespørsler har vi valgt å endre lisens, og det er nå mulig å bruke filmen i kommersiell sammenheng, så lenge du krediterer oss skikkelig, lenker tilbake hit om mulig, og deler filmen med samme lisens, slik Creative Commons-lisensen spesifiserer. Dersom du tjener penger på å bruke filmen vår håper vi at du vil vurdere å donere noen kroner til Redd Barna, Bellona, Greenpeace, eller en helt annen veledig organisasjon.

Musikk

Musikken i filmen er laget av den fantastiske kanadiske gruppen WhiteRoom. De har valgt å gi ut sitt første album med en Creative Commons-lisens. Vi håper du vil ta deg tid til å stikke innom nettstedet deres.

Hvis du vil laste ned albumet i sin helhet helt gratis, kan du gjøre det her.

Grafikk

Grafikken i filmen er fra et åpent bibliotek kalt Picol. Sjekk det ut, det kan brukes og modifiseres helt fritt. Sterkt anbefalt. Takk til Eirik Solheim som tipset oss om Picol.

Litt teknisk info

Alle intervjuene er skutt med 2x Sony PD150-kameraer. Lyden fra intervjuene er spilt inn med mygger fra AKG (husker desverre ikke modellnr). Filmen er klippet i Final Cut Pro 6, og motion graphics er lagd i Adobe After Effects CS4.

Relaterte innlegg:

1. Deler – Fremtiden etter piratene

Foto: regolare / flickr.com (CC-by-nc-nd-2.0)

Jeg skrev et svar til en kommentar på min oppsummering av #drittunge, som jeg fikk lyst til å gjengi som et eget (og litt endret) innlegg. Det ble en god oppsummering av mitt syn på både underholdningsbransjen og piratkopiering uten å være alt for langt.

I dag har vi en underholdningsbransje som sliter fordi piratkopiering av både film, musikk og annet foregår i stor skala. Piratkopiering er en ren ukultur, men den har oppstått fordi platebransjen ikke klarer å levere gode nok tilbud til forbrukerene. Når platebransjen så bedriver heksejakt mot sine potensielt beste kunder fremfor å utvikle nye, spennende løsninger, er det noe alvorlig galt med bransjen selv.

Vi opplever alle i dag å bli nektet innhold fordi vi ikke bor i det riktige landet (som oftest USA). Priseksemplet er tjenesten Hulu, som tilbyr streaming-versjoner av de fleste tv-serier på lovlig vis, men bare hvis du bor i USA. Bransjen selv skylder på IFPI, TONO, NCB og lignende rettighetsorganisasjoner, og utdaterte avtaler. Men ingenting blir gjort, og argumentet i seg selv er uinteressant.

Syndebukkspill

Det blir som når NSB skylder på Jernbaneverket hver gang togene stanser. Jeg bryr meg ikke om hvem sin skyld det er, jeg vil ha gode løsninger, ikke et syndebukkspill fra bransjen selv. Det er 10 år siden Napster-bruken eksploderte, og fortsatt har jeg som forbruker heller middelmådige musikktjenester, og ingen tilgang på hverken film eller tv-serier slik jeg vil ha dem her i Norge. Dyre fysiske medier fra USA er ingen løsning, ei heller falsk adresse i USA for å kunne bruke enkelte av de digitale tjenestene der. Tilbudene skal tilpasses forbrukerenes ønsker, ikke omvendt. Bransjen roper om å få beholde “det frie marked”, men stritter imot markedets etterspørsel etter gode, digitale tjenester. I stedet brukes flere milliarder hvert år på piratjakt.

Mange har påpekt at det går fint an å bestille CDer fra USA, men det har egentlig ingenting med saken å gjøre. Jeg får et dårligere tilbud fordi jeg ikke bor i USA, og det finnes det ingen god grunn til. Fysiske medier er utdaterte, miljøfiendtlige samlerobjekter. Vi lever i 2009 og de aller, aller fleste har bredbåndstilgang. Det finnes ingen god grunn til å ikke lage gode digitale løsninger som leverer materiale i åpne formater med høy kvalitet. Selv Peter Sunde (The Pirate Bay) sier at han vil betale for kultur, men det finnes ingen gode nok tilbud per i dag. Spotify og iTunes er begge en god start, men de er langt fra gode nok.

Så lenge samfunnet er kapitalistisk motivert og platebransjen ønsker frie markeder, må de også høre på markedene. Jeg er i kundegruppen, og i så måte del av markedet, og har full rett til å kreve et bedre tilbud. Når så mange piratkopierer som det vi ser i dag, betyr det at underholdningsbransjen ikke leverer et godt nok tilbud. Det handler ikke om gratis vs. betaling. Alle oppegående mennesker skjønner at kultur ikke kan være gratis i lengden. De fleste har både penger og lyst til å betale, dersom et attraktivt tilbud leveres gjennom en god og gjennomført løsning. Så lenge et bedre tilbud ikke eksisterer, vil folk benytte seg av piratkopiering for å skaffe det materialet de ønsker.

Ikke en legitimering

Det er absurd å hevde at det eksisterer en sammenheng mellom “nødvendig” og “legitimt”. Jeg mener at så lenge tilbudet er så dårlig som det er i dag, er det slett ikke underlig at folk piratkopierer. Det er ikke en legitimering av piratkopiering, det er en forklaring på hvorfor folk piratkopierer. Å konstatere et problems opprinnelse og nåværende årsak er ikke å legitimere problemet, det er å definere det.

Å klage over piratkopiering er uansett helt meningsløst. Det har kommet for å bli, og kan kun reduseres med bedre tilbud til kundene. For å semi-sitere Peter Sunde: Å klage over piratkopiering blir som å klage over fargen blå. Den vil alltid være der, uansett hva man gjør. Det bransjen derimot kan gjøre er å legge tilrette for gründere og innovatører som vil lage nye og spennende tjenester, og eksperimentere med nye finansieringsmodeller.

Lag nye tjenester, og den enorme gruppen som sitter klar med lommeboka og venter på nye tjenester vil være deres. Den minimale gruppen som piratkopierer uansett vil fortsatt gjøre det, men de er uinteressante å diskutere av nettopp den grunn.

Piratkopiering er ikke legitimt. Det er en ukultur, men vi vil ikke klare å bli kvitt den. Det vi derimot kan klare er å utvikle et tilbud som gjør det mer attraktivt å være lovlydig enn å stjele. Det handler ikke om gratis, men i all hovedsak om tilgjengelighet, kvalitet og utvalg. Jeg er på artistenes og kunstnernes side: kulturen kan ikke være gratis.

Det skal være penger i å lage bra musikk og kule filmer også i fremtiden, men modellene og løsningene må legges om og tilrettelegges det digitale samfunn. Våkn opp, underholdningsbransje!

Ingen relaterte innlegg.

Det er mulig noen klokkeslett er feil, så rett gjerne på det som står her i kommentarfeltet. Ellers tar jeg imot manglende hendelser og annen retting med stor takk. Merk at jeg ikke kommer til å føre opp alle blogger som har kommentert saken, jeg holder meg til de som på et eller annet vis påvirket hendelsesforløpet, og store nettaviser eller lignende. Hvis du vil ha en komplett liste over alle bloggene som linker til meg angående denne saken, se trackback-lista her og her.

En ufullstendig tidslinje

Onsdag 22. april

• 18:45 -- Jeg skriver den berømte tweeten som starter det hele, hvor jeg ytrer min frustrasjon over å ikke få lov til å kjøpe musikk, bare fordi jeg ikke bor i USA, og skriver at jeg synes piratkopiering er forståelig når det fortsatt tenkes landegrenser fra platebransjens side.
• 19:17 -- Terje Pedersen svarer:
  

  Melding fra Terje Pedersen i Warner Music

• 19:45 (ca) -- Ida Jackson skriver om saken på bloggen Virrvarr.
• 20:02 -- Jeg skriver om saken her på snever.net
• 20:33 -- Thomas Moen skriver om saken på sin blogg.
• 21:09 -- Thomas Moen oversetter saken til engelsk og sender den til Digg. Senere når saken Diggs forside og får flere tusen besøkende.
• 23:22 -- Asbjørn Slettemark skriver om saken på Farojournalen, og er dermed det første nyhetsmediet som dekker saken.
• Bloggen min har 1.130 unike besøkende (sessions) denne dagen.

Torsdag 23. april

• 00:03 -- Den anerkjente internasjonale teknologisiden Cnet skriver svært humoristisk om saken.
• 08:00 -- Jeg våkner til et titalls kommentarnotifications i mailen, mail fra Pål Joakim Olsen i dinside, og melding på twitter fra redaktøren for VG Nett, Espen Egil Hansen.
• 08:16 -- Pål Joakim Olsen i DinSide skriver om saken.
• 09:30 -- ITavisen skriver om saken.
• 10:00 -- Teknofil skriver om saken.
• 10:45 -- Adressa.no skriver om saken.
• 11:01 -- Dagbladet skriver om saken.
• 12:09 -- NA24 Propaganda skriver om saken.
• 12:10 -- Jeg står på scenen på Norsk Redaktørforenings Årsmøte og blir intervjuet av Espen Egil Hansen om hele saken så langt. Video er her.
• 13:00 (ca) -- Journalist Pål Unanue-Zahl i VG intervjuer meg om saken via telefon. Den endelige saken ligger her.
• 15:50 -- Jeg blir intervjuet hos NRK Radio til Lydverket på P3, som blir sendt senere samme kveld. Noen som har link til klippet?
• 16:30 (ca) -- Jeg blir intervjuet på direktesendt radio i Kulturnytt på NRK P2. Klippet ligger her.
• 21:30 (ca) -- Sjefen for Warner Music Norge, Guttorm Raa, ringer meg. Vi diskuterer saken, og blir enige om at dette hverken er eller skal bli en heksejakt mot Terje Pedersen.
• 22:13 -- NRK.no skriver om saken.
• Bloggen min har 7.071 unike besøkende (sessions) denne dagen. (Kudos til Domeneshop som taklet denne usedvanlig store pågangen til bloggen min uten problemer eller merkbar treghet)

Fredag 24. april

• 15:44 -- Marius Jørgenrud hos digi kommenterer Pedersens side av saken. Ikke helt enig i alt han skriver, men den er absolutt verdt å inkludere for å få et mer nyansert perspektiv på saken.

Lørdag 25. april

• 10:36 -- Jeg er på TV2 Nyhetskanalen direktesendt fra Oslo og blir intervjuet via link fra Bergen av Kjetil H. Dale. Video fra YouTube under (takk til @mrkolby), eller orginalklippet hos TV2 her. Tror sjelden jeg har vært så nervøs som da jeg satt alene i TV2s studio og ventet på å gå på luften, men morro var det.
  

  

  www.youtube.com/watch?v=DUAUWFRKwoc

• Jeg drar til Kristiansand på invitasjon fra Simon Eriksen Vallvik, en av produsentene bak dokumentaren Urospredere, for å treffe Peter Sunde fra The Pirate Bay, Aslak Borgersrud fra Gatas Parlament og Svenn-Arne Dragly fra FriBit. Først var det visning av Urospredere på Aladdin Kino. Deretter så jeg på en paneldebatt med ovenfornevnte deltakere, i tillegg til Asbjørn Slettemark fra Farojournalen og Joakim Haugland fra platebransjen. Senere den kvelden samles vi hos Simon for å grille og diskutere. Det var veldig morro å møte hele gjengen og diskutere problemene underholdningsbransjen såvel som forbrukerene står ovenfor.

Søndag 26. april

• En redigert versjon av Kulturnytt-intervjuet, satt sammen med materiale fra reporter Nareas Sae-Khow for Banden på NRK P3, blir sendt på radio. Klippet finner du her. (Takk til Nareas og Banden som la det ut)

Tirsdag 28. april

• Kommentator Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer saken og Twitter.
• Musikksjef Sven Ove Bakke i Dagbladet kommenterer saken og den håpløse landegrenseholdningen til platebransjen.

Fremtidige hendelser

• Et intervju med meg og litt info om saken kommer på ukens episode av den norske videopodcasten Sofaprat. Abonner nå, så får du den automatisk så snart den blir sluppet.
• Mer kommer… Kanskje?

En liten konklusjon fra #drittunge og #warnerfail

Jeg har sagt det meste jeg vil si om selve #drittunge-saken til media, så det går jeg ikke så veldig inn på her. Men den veldig forenklede konklusjonen etter #drittunge er at drittkasting og fattige hersketeknikker kan slå veldig hardt tilbake på deg når det skjer på nett. Så tenk deg om to ganger før du legger ut sterke meninger på nett, og følg alminnelig nettikette.

Tilfeldigheter og diverse usorterte fakta

• Parodier av Pedersens svar hos både @mrkolby og @kjartana
• Dave Matthews Band har ingenting med Warner Music å gjøre, såvidt jeg skjønner.
• Aslak Borgersrud mente jeg var Norges første Twitter-kjendis. Kan det stemme?
• Den amerikanske teknologisiden Cnet var på banen og skrev om saken 8 timer før noen norske nyhetssider plukket den opp.
• Den norske nettavisen Farojournalen ved Asbjørn Slettemark var det første nyhetsmediet som dekket saken.
• Thomas Moen har også en veldig god oppsummering av saken.

Forøvrig skylder jeg en takk til

• Thomas Moen, som gav saken enormt mye oppmerksomhet ved å få den oversatt til engelsk og opp på forsiden av Digg.
• Simon Eriksen Vallvik, som både gav meg masse nyttige mediatips og inviterte meg til Kristiansand for å møte han selv, Peter Sunde, Aslak Borgersrud og Svenn-Arne Dragly.
• Espen Egil Hansen, som inviterte meg for å bli intervjuet på scenen under Norsk Redaktørforenings årsmøte. Snakk om å innse en saks viktighet forholdsvis tidlig.
• Anders Brenna, som gav meg en skikkelig kul pep-talk før jeg skulle på scenen under årsmøtet, og kalte meg en pøbel og bølle under Q&A etter foredragene. Flott fyr!
• Kjetil H. Dale og resten av Nyhetsmorgen-redaksjonen hos TV2 Nyhetskanalen, som inviterte meg for å bli intervjuet på direktesendt TV.
• Pål Unanue-Zahl i VG som gjorde en strålende jobb med å vektlegge det jeg ba om under intervjuet, og fikk dermed frem at jeg ikke var ute etter Terje Pedersen, og at piratkopiering ikke er legitimt i mine øyne, men et nødvendig problem.

Ingen relaterte innlegg.

Klokken 19.30 i kveld leste jeg følgende på twitter.com fra #evensr (Even Sandvold): Forbannet, nå! iTunes Music Pass for Dave Matthews Bands nye skive er bare tilgjengelig i USA. Typisk! Ikke klag over piratkopiering. Noen minutter senere la jeg ut følgende svar: Da syns jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.

Det burde jeg aldri gjort, og selv om skaden er uopprettelig, så vil jeg gjerne be om unnskyldning for å ha skrevet en slik flåsete slengbemerkning, i stedet for å ta han på alvor. Som en annen twitrer fikk fortalt meg, så befinner jeg meg tross alt på bortebane.

Saken er at nå, ca tre timer senere, så er det opprettet blogger, grupper og egne tags der både Warner og jeg latterliggjøres. Det har eksplodert, og jeg har fått hundre nye (u)venner på Twitter. Ja, dette er et kraftig medium, og forteller meg på en svært tydelig måte at man skal være forsiktig med hva man sier i det offentlige rom.

Debatten om ulovlig fildeling har vært, og er, et betent tema hos veldig mange mennesker, og jeg som en representant for musikkbransjen føler jo (som alle andre sikkert) selvsagt at det er blitt etablert en del sannheter om oss som jobber tett med dette i det daglige, men som ikke har rot i virkeligheten. Som Kjell Inge Røkke (uten sammenlikning for øvrig) sa før i dag, så kan altså enkelte utsagn, selv om de er fullstendig gale, bli til etablerte sannheter bare man sier dem mange nok ganger., Og sånn føler nok jeg, og andre i vår bransje, at det er blitt i denne debatten. Jeg vil derfor benytte anledningen, til å forsøke å klargjøre noen av de ”sannhetene” jeg føler er blitt urettmessig etablert:

Det er ingen i musikkbransjen som er motstandere av ny teknologi, ei heller fildelingsteknologien. Man må huske på at det ikke var Warner som oppfant fonografen eller kassettspilleren, men at vi kun har vært et mellomledd som finner talent, utvikler talent, spiller inn musikk, markedsfører, distribuerer og selger musikk. Og vi vil gjerne selge musikken vår på alle mulige slags plattformer, avspillere eller enheter som kan spille musikk. Men vi ønsker at folk skal betale for den musikken vi har produsert.

At forandringen fra gammel til ny modell tar tid, er bare å beklage, men det er altså ikke slik at dette kan endres over natten. Bare i Warner finnes 60 års musikkhistorie, tusenvis av artister og kontrakter fra veldig mange land. Og folk må forstå at det juridiske omfanget i dette er helt enormt stort, komplisert og derfor svært tidkrevende. Jeg forstår at den ulovlige fildelingen oppstår, og jeg ser at den teknologiske utviklingen i vår tid skjer ekstremt raskt, men jeg syns allikevel vi bør forsøke å finne løsninger som sikrer at de som har laget, produsert og ”eier” innholdet i disse filene, på en eller annen måte får betalt for det. Og jeg sikter først og fremst til artistene, komponistene og tekstforfatterne, det er de som må sikres for at vi fortsatt skal ha et rikt mangfold innen kultursektoren. Debatten bør overhodet ikke dreie seg om plateselskapene, IFPI eller FONO. Fremtiden vil vise hva slags modeller som vil være gjeldende.

Det å lage en plate koster også mye penger, og hele prosessen inkluderer enda flere mennesker, som også er opptatt av opphavsrett og å få betalt. Musikkprodusenter, musikere, tekstforfattere, komponister, fotografer, skribenter, art directors etc er alle naturlige ledd i en plateproduksjon, og alle disse forventer at deres åndsverk blir beskyttet etter de gjeldende lover. Om man ikke skal snakke om betaling per kopi når det gjelder musikk, så må man iallfall snakke om hvem som skal betale for det første eksemplaret, som faktisk er ganske dyrt å fremstille.

Det er godt mulig at opphavsretten må endres, det skal ikke jeg begynne å utdype her, men det jeg tror er viktig å tenke på, er at man ikke kan se på internett som et eget samfunn, helt fritatt for regler som det øvrige samfunnet må forholde seg til, det tror jeg blir litt for snevert. Vi befinner oss i dag sannsynligvis i steinalderen av internett-alderen, om vi kan kalle det, og jeg tror endringene kommer til å skje enda raskere enn det som er skjedd til nå. Internett byr på ekstremt mange utfordringer som omfatter og inkludere de aller fleste av oss, på et eller annet plan, og det er derfor viktig at vi møter hverandre på et dannet nivå, og ikke gjør som jeg gjorde i kveld, nemlig å kalle en representant for motparten, for en drittunge. Det har jeg fått lære meg i kveld.
Mvh. Terje Pedersen

Som Terje selv påpeker er skaden uopprettelig. Jeg hadde ikke kunnet gått inn og fjernet noe mer enn det som ligger på denne bloggen, om jeg så hadde hatt lyst. Jeg har forsøkt å være veldig tydelig på at dette ikke skal bli noen heksejakt mot Terje Pedersen personlig. Jeg mener fortsatt at platebransjen fortjener pepper for holdninger lignende det Terje Pedersen kom til skade for å legge frem tidligere i dag. Men beklagelsen er god, og fortjener absolutt oppmerksomhet.

Oppfordrer alle til å holde debatten rundt dette, platebransjen og fildeling igang, på et saklig nivå. Det er ikke akseptabelt å gå til useriøse angrep på personer, uansett hvem eller hvorfor. Dette er ingen hemningsløs heksejakt lik den underholdningsbransjen med IFPI i spissen leder.

Med god debatt håper jeg og mange andre at vi etterhvert kan komme frem til løsninger der både opphavsmenn får betalt, og forbrukerene får et godt tilbud.

Relaterte innlegg:

1. Warner Norge: Kjære kunder, dere er drittunger